Tangen–Minnesund
| Distanse: | Tidspunkt: | Terreng: | Nivå: |
|---|---|---|---|
| 28 km | Asfalt, Grusvei | Middels |
Fra Tangen følges fylkesveien frem til Espa hvor det ligger en nedlagt stasjon. Deretter følges den nyåpnede sykkelruta «Mjøstråkk» frem til Minnesund som er lagt over den gamle jernbanetraséen. Ved Morskogen stasjon passeres den gamle vokterboligen som nå er omgjort til DNT-hytte.
Tog på Minnesund bru. Foto: Sita Jacobsen
Symbolikk
Det var blå himmel da vi steg av toget på Tangen stasjon etter en time. Løvet falt ned på bakken mens vi ruslet langs den smale fylkesveien mot Espa. Høsten hadde kommet for fullt, noe også de gule åkrene i området bekreftet.
– Livet vil jo før eller senere ta slutt, sa jeg da jeg så et nytt blad falle.
Dette var også slutten på min lange ferd fra Trondheim til Eidsvoll. Jeg var i ferd med å ferdigstille vandringen langs den 492 kilometer lange Dovrebanen. Mange minner dukket opp i hodet mitt. Alt fra de spektakulære stiene jeg hadde fulgt over Dovrefjell til andre turopplevelser sammen med min far. Men jeg tenkte også på besteforeldrene mine som holdt på å miste livet i Norges verste togulykke.
Tretten-ulykken
– Besteforeldrene mine holdt på å miste livet i Tretten-ulykken, sa jeg mens jeg kikket ned på jernbanesporet som fulgte veien tett. – Farmor nektet å sitte i vogna som ble knust i kollisjonen, la jeg til.
Farmor og farfar skulle reise hjem til Sandefjord med toget fra Trøndelag den 22. februar 1975. De hadde satt seg i den fremste vogna hvor de hadde plassbillett. Da toget nærmet seg Tretten, reiste farmor seg opp og ble urolig. Hun ønsket å sette seg lenger bak i toget og fikk overtalt farfar til å bytte vogn. I samme øyeblikk kjørte nordgående tog på rødt signal ved Tretten stasjon. To tog var nå på kollisjonskurs. Etter at de hadde satt seg ned i bakerste vogn, bråstoppet toget med et smell. De skjønte raskt at noe var galt. Folk skrek og det lå lik og skadde passasjerer utenfor de fremste vognene. Som prest fikk farfar raskt rollen med å trøste både sjokkerte passasjerer og skadde personer. 27 mennesker mistet livet i denne ulykken.
Espa stasjon
Det hadde virkelig hjulpet å rusle langs fylkesveien og skravle med Sita. Skuldrene var senket og jeg ble mer oppmerksom på omgivelsene rundt meg.
– Der er Espa stasjon, sa jeg og pekte ned på et forfallent gult hus fra veien.
Vi klatret over autovernet for å ta et bedre bilde av stasjonsbygningen med de to uthusene. Stasjonstomta var gjengrodd og perrongen forvitret. Bygningen var allikevel ikke eldre enn 53 år. Den første stasjonsbygningen ble oppført i 1880 da jernbaneforbindelsen mellom Eidsvoll og Hamar stod ferdig.
Mjøstråkk
Spenningen steg da vi fortsatte langs fylkesveien. Året før ble nemlig en helt ny del av sykkelruta «Mjøstråkk» åpnet mellom Espa og Minnesund. Store deler av løypa ble lagt over det gamle jernbanesporet etter at nytt dobbeltspor stod ferdig i desember 2015.
– Egentlig burde jeg ha åpna sykkelruta i stedet for Solvik-Olsen, sa jeg.
Jeg hadde jo en avtale med daværende Jernbaneverket om å rusle langs turveien flere uker før den ble åpna. Bane NOR har fremtidige planer om å forlenge den 18,6 kilometer lange turveien. Blant annet ved å legge «Vormtråkk» over dagens jernbanetrasé fra Eidsvoll til Minnesund og videre over jernbanebrua som krysser Vorma.
Lite i bruk
Vi kom frem til et kryss. Fylkesveien fortsatte opp til E6, mens vi fulgte Mjøstråkk-skiltet som pekte mot en smal vei. Endelig fikk vi øye på den etterlengtede turveien. En smal grusvei fortsatte videre langs fylkesveien og jernbanesporet.
– Den brukes jo ikke av syklistene, sa jeg.
To syklister passerte nemlig i høy fart, men på veien ved siden av. Det var vel bare en fordel for oss, selv om Mjøstråkk gikk i et mer kupert område. Nå hadde vi kommet et stykke opp i høyden og fikk fin utsikt over både Mjøsa og det nye dobbeltsporet som fulgte vannkanten tett. Mindre stas var det med all støyen fra motorveien som lå parallelt med sykkelruta.
Intern humor
Da vi fikk øye på en rasteplass langs E6, bestemte vi oss for å ta turens første matpause. Vi gikk opp en bratt sti og satte oss ned i en trapp. Etter at jeg hadde tatt et bilde av toget som suste forbi, oppdaget jeg en boks med vørterøl ved siden av meg. Sita hadde satt den frem uten at jeg hadde lagt merke til det. Nå fniste hun. Dette med vørterøl på tur er nok en intern spøk mellom oss, men uansett så passet det godt med noe kaldt å drikke. Og jaggu hadde hun ikke tatt med en termos med kakao i tillegg.
I pose og sekk
Vi fikk sola midt i fleisen da vi fortsatte langs den grusbelagte turveien. Selv om den skapte noen utfordringer for fotograferingen, kunne vi ikke klage. Vi var egentlig kjempeheldige med været.
– Se brua, sa jeg og pekte fremover.
Spenningen steg. Var det her Mjøstråkk ville fortsette som tursti i den gamle jernbanetraséen? Vi krysset dobbeltsporet over brua og fortsatte langs grusveien som var lagt tett inntil linja. Nå fikk vi Mjøsa på høyre hånd og kunne ikke lenger høre støyen fra motorveien.
– Et tog, ropte Sita.
Hun var kjappere enn meg og fikk tatt et bilde av toget som kom kjørende ut av tunnelen. Vi fikk både i pose og sekk, for nå fortsatte Mjøstråkk i en jevn kurve rundt tunnelen. Det var ingen tvil om at vi nå gikk midt i den gamle skinnegangen, bortsett fra at sviller og skinner var erstattet med et tykt gruslag. Ikke før vi hadde rundet neset og kom frem til den andre tunnelåpningen, suste et nytt tog forbi. Denne gangen var det jeg som stakk av med fotoseieren.
Idyllisk område
Skuffelsen var stor da turveien munnet ut i fylkesveien og fortsatte som en asfaltert gang- og sykkelsti. Heldigvis gikk vi ikke lenger enn en kilometer før vi igjen kunne fortsette på grusvei langs Mjøsa. Dette ble kanskje den flotteste delen av turen. Vi gikk fortsatt i den gamle togtraséen, men nå gjennom et øde område med høstfargede trær og Mjøsa på høyre hånd.
– Der er stasjonen, sa jeg og pekte på de bevarte mastene som en gang var en del av kontaktledningsanlegget.
Jeg kjente meg igjen. Dagen før hadde jeg sett de samme mastene fra et bilde av den gamle vokterboligen som nå er omgjort til DNT-hytte.
Morskogen stasjon
Vi ruslet sporenstreks bort til restene etter skinnegangen som lå bevart utenfor stasjonsbygningen.
– Gå fremover! sa Sita mens hun tok frem kameraet.
Hun ønsket å ta et portrettbilde av meg som vandret i sporet. Det ble noen runder før hun ble fornøyd, men hun ønsket også å ta et bilde mens jeg satt i skinnegangen.
– Jeg foreslår at vi sjekker ut DNT-hytta, sa jeg og ruslet mot den gule vokterboligen.
En skilt med en velkjent rød T var satt opp utenfor inngangen. 1. mai åpnet nemlig den nye ubetjente DNT-hytta i Morskogen vokterbolig.
Morskogen vokterbolig
Hytta var visst ikke tom. En mann i sykkeldrakt kikket overraskende på oss da vi kom inn i kjøkkenet.
– Skal dere overnatte? spurte mannen.
– Vi er bare nysgjerrige, svarte jeg. – Vi har fulgt Mjøstråkk fra Tangen og har lest om denne hytta.
Jeg fortalte om Skinnelangs-prosjektet og formålet med dagens etappe – å ta med min avdøde far som var med oss i ånden.
– Jeg gikk også mange turer i skogen da faren min døde, svarte mannen som var ansvarlig for hytta.
Jeg og Sita bestemte oss for å spise dagens lunsj utenfor vokterboligen, men tok først en tur opp i andre etasje for å se oss omkring. Der fantes det et moderne bad i tillegg til to soverom – et stort med flere senger og et lite enerom.
Flere overraskelser
Sita hadde flere overraskelser på lur da vi satte oss ned på benkene utenfor. Hun fniste da jeg oppdaget boksen med Lothepils som hun hadde plassert foran meg.
– Jeg klarte ikke å dy meg, sa hun. – Dette er min form for blomster. – Jeg ville gi deg noe annet for å muntre deg opp, og jeg har flere overraskelser på lager.
– Det var en veldig fin «blomst», sa jeg. – Du gjorde helt rett, la jeg til med et smil.
Korslund tunnel
Turen videre langs Mjøstråkk ble en liten nedtur. Jernbanesporet var nemlig asfaltert. Til tross for at underlaget ikke var ideelt for føttene våre, gikk traséen gjennom et vakkert landskap. Vi gikk nå i et område med mye fjell. Traséen fortsatte i en svak bue med høye fjellskjæringer på begge sider.
– Se der! utbrøt jeg.
En tunnel dukket opp foran oss. Den 115 meter lange Korslund tunnel hadde heldigvis fått takbelysning, så vi trengte ingen lommelykt.
Mistet bussen
Vi fikk øye på Minnesundbrua som krysset vannet et stykke foran oss.
– Hvor langt tror du det er igjen? spurte Sita.
Jeg tok opp telefonen og oppdaget at bussen gikk om tre kvarter.
– Langt nok til at vi må ta neste buss, svarte jeg.
Det ble slutt på Mjøstråkk. Sykkelveien munnet ut i fylkesveien, men en anleggsvei fortsatte rett frem som fulgte både Mjøsa og jernbanen tett. Vi bestemte oss for å følge anleggsveien siden vi uansett ikke ville rekke bussen. Veien gikk så nær vannkanten at bølgene nesten slo inn over den. Sola forsvant bak åskammen og det ville snart bli mørkt.
Blinkskudd
Veien fortsatte under den første av de tre bruene som krysset Vorma. Vi visste nå at det ikke ble noen bomtur. Veien fortsatte opp en bratt bakke like ved den midterste brua som frem til 1994 var en del av E6.
– Grønt lys, sa jeg. – Det kommer et tog.
Sita satte opp farten og fikk et stort forsprang. Det så ut for at hun hadde noe på gang. Da hun var midtveis over brua, så jeg lysene fra toget.
– Nå kommer det! ropte jeg.
Sita rettet kameraet mot den gamle jernbanebrua og fikk tatt et skikkelig blinkskudd idet toget krysset Vorma.
Minnesund stasjon
Da vi hadde kommet oss over på andre siden, ruslet vi ned til den nedlagte jernbanestasjonen.
– Forrige gang jeg gikk her var det såpeglatt, sa jeg.
Jeg kom til å tenke på vinteretappen jeg hadde tatt fra Minnestund til Eidsvoll. Minnesund stasjon het opprinnelig «Minne stasjon» da den åpnet i 1880. Nøyaktig hundre år senere ble passasjertrafikken nedlagt. Deretter valgte «noen» å male den tidligere okergule stasjonsbygningen rosa. Da var det kanskje best at det begynte å mørkne slik at den sjokkrosa fargen ble noe dempet …
Vintertid
Før vi satte kursen mot busstoppet, tok vi en avstikker bort til den lange primstaven i stein som stod på en høyde nær Minnesundbrua. Kanskje vi var litt for tidlig ute, for vintersiden av primstaven ville ikke gjelde før om seks dager. Mellom 14. oktober til 13. april er det vintertid i følge steinkalenderen. Det ble noen kjedelige oppoverbakker vi måtte følge opp til Circle K-stasjonen som lå nær bussholdeplassen. Vi ble lettet da vi så hvilke fasiliteter bensinstasjonen hadde. Vi bestilte oss hver vår hamburgermeny og satte oss ned i sofaen innerst i lokalet. Kanskje vi burde ha tatt med Circle K-koppen til faren min slik at vi kunne få en gratis kaffe til dessert? Han var jo tross alt med oss på dagens etappe.